Nore og Uvdal | EPFL Graph Search

Nore og Uvdal is a municipality in Viken county, Norway. It is part of the traditional region of Numedal. The administrative centre of the municipality is the village of Rødberg. The area of Nore was separated from the municipality of Rollag in 1858. The municipality of Nore was divided into two municipalities on 1 January 1901: Nore and Uvdal. These two municipalities were merged back together on 1 January 1962, and the new municipality was called Nore og Uvdal. The municipalities of Nore and Uvdal were joined together in 1962 into Nore og Uvdal. The Old Norse form of Nore was Nórar. The name is the plural form of nór which means "narrow sound or strait". The name originally belonged to the vicarage (and church site) at Norefjorden. The Old Norse form of Uvdal was Uppdalr. The first element is upp meaning "upper" or "high" and the last element is dalr which means "valley" or "dale". The name originally belonged to the vicarage and old church site. Prior to 1933, the name was spelled "Opdal". The coat-of-arms is from modern times. It was granted on 26 March 1982. The arms are divided diagonally with the colors green on yellow above the line and yellow on green below. The economy of the municipality is based on agriculture and forestry. Hence the upper half of the arms shows a barn for the storage of grains and the lower half a watermill wheel which was used to saw trees. The municipal centre is the village of Rødberg. Nore and Uvdal are the two other villages in the municipality. Nore og Uvdal is bordered in the north by the municipalities of Hol, Ål, and Nes; in the east by Flå and Sigdal; in the south by Rollag, Tinn, and Vinje (the latter two in Telemark county); and in the west by Eidfjord (in Vestland county). The municipality is located at the top of the valley and traditional district of Numedal, with a widely spread area of . The municipality's highest point is the Borgsjåbrot mountain at . It is located on the border with Tinn municipality in Telemark county. A large part of the Hardangervidda lies within the municipality's borders.

Transfusjon på riktig indikasjon. Innføring av retningslinjer for restriktiv transfusjon av erytrocyttkonsentrat ved kirurgisk avdeling, sykehuset Lillehammer

Mats Julius Stensrud

Tema: Transfusjon av blodprodukter er en viktig del av moderne medisin. Det er betydelig variasjon i transfusjonspraksis i norske sykehus, men nyere studier viser at en restriktiv transfusjonstrategi bør følges. Klare, kunnskapsbaserte retningslinjer kan være et nyttig verktøy for å bedre transfusjonspraksis i norske sykehus. Denne oppgaven skisserer et kvalitetsforbedringsprosjekt med implementering av retningslinjer for restriktiv transfusjon ved kirurgisk avdeling, Sykehuset Lillehammer (SIL). Kunnskapsgrunnlag: Med en restriktiv transfusjonspraksis mener vi en generell anbefaling om å transfundere ved Hb< 7 g/dl for hemodynamisk stabile pasienter uten stor, pågående blødning. Det skal fortrinnsvis transfunderes én enhet. Flere store metaanalyser viser at en restriktiv transfusjonspraksis verken ser ut til å øke morbiditet eller moralitet hos pasientene. Derimot kan en restriktiv strategi ha gunstig effekt på morbiditet, mortalitet og transfusjonsrelaterte komplikasjoner, i tillegg til å redusere ressursbruk. Tiltak, kvalitetsindikatorer og mål: Vi har utarbeidet en retningslinje for restriktiv transfusjonpraksis ved SIL. Retningslinjen skal implementeres sammen med tiltak som undervisning, informasjonsdager, informasjonsplakater, oppdatering på morgenmøter og resultattavler i avdelingene. Praksisendringer måles via tre prosessindikatorer: antall transfusjoner i mikrosystemet, antall enheter gitt ved hver transfusjon, og pre-transfusjons-Hb hos pasientene. Den overordnede målsetningen i løpet av det første året er å redusere antallet transfunderte enheter med 10 %, og at to eller flere erytrocyttenheter skal rekvireres ved under 20 % av transfusjoner. Ledelse og organisering: Oppgaven er utarbeidet i samarbeid med ledelsen ved kirurgisk avdeling og avdeling for immunologi- og transfusjonsmedisin ved SIL. Vi foreslår at det opprettes en prosjektgruppe med ansvar for implementering, der overleger ved hver kirurgisk seksjon og ved avdeling for immunologi- og transfusjonsmedisin er representert. Denne gruppen møtes hvert kvartal for evaluering av de nedfelte indikatorene opp mot prosjektets mål. Dette gjøres via data hentet ut fra IT-system for transfusjon og DIPS. Konklusjon: Innføringen av retningslinje for restriktiv transfusjon et kunnskapsbasert, gjennomførbart tiltak som både vil gi bedre pasientbehandling og spare ressurser. Implementeringen hviler primært på prioritering av ressurser hos de ansatte, og bedømmes derfor gjennomførbart fordi det både er ønsket av ledelsen ved avdelingen, og fordi det fins lokale initiativtakere som vil gjennomføre prosjektet.

Medisinsk fakultet, Universitetet Oslo2015