Evje og Hornnes | EPFL Graph Search

Evje og Hornnes is a municipality in Agder county, Norway. It is located in the traditional district of Setesdal. The administrative centre of the municipality is the village of Evje. Other villages in the municipality include Åneland, Dåsnesmoen, Flatebygd, Gautestad, Hornnes, Kjetså, and Øvre Dåsvatn. Evje og Hornnes was created as a new municipality on 1 January 1960 after the merger of the two older municipalities of Evje and Hornnes. The Norwegian National Road 9 runs north–south through the municipality, along the river Otra. The municipality is the 191st largest by area out of the 356 municipalities in Norway. Evje og Hornnes is the 210th most populous municipality in Norway with a population of 3,653. The municipality's population density is and its population has increased by 4.5% over the previous 10-year period. During the 1960s, Norway enacted many municipal reforms such as mergers and border adjustments due to the work of the Schei Committee, and the municipality of Evje og Hornnes was established during this time. On 1 January 1960, the neighboring municipalities of Evje (population: 1,646) and Hornnes (population: 1,280) were merged to form Evje og Hornnes. On 1 January 1986, the Lislevand farm area (population: 8) was transferred from neighboring Birkenes municipality to Evje og Hornnes. On 1 January 2019, the Hovlandsdalen area (population: 27) was transferred from neighboring Birkenes municipality to Evje og Hornnes. The municipalities of Evje and Hornnes were merged in 1960 and the new, resulting municipality was given the compound name Evje og Hornnes, literally meaning "Evje and Hornnes". The municipality of Evje (originally the parish) is named after the old Evje farm (Efja) since the first Evje Church was built there. The name is identical to the word efja which means "backwater" or "mud" (likely referring to a shallow, backwater part of the local river Otra). The municipality of Hornnes (originally the parish) is named after the old Hornnes farm (Hornnes) since the first Hornnes Church was built there.

Transfusjon på riktig indikasjon. Innføring av retningslinjer for restriktiv transfusjon av erytrocyttkonsentrat ved kirurgisk avdeling, sykehuset Lillehammer

Mats Julius Stensrud

Tema: Transfusjon av blodprodukter er en viktig del av moderne medisin. Det er betydelig variasjon i transfusjonspraksis i norske sykehus, men nyere studier viser at en restriktiv transfusjonstrategi bør følges. Klare, kunnskapsbaserte retningslinjer kan være et nyttig verktøy for å bedre transfusjonspraksis i norske sykehus. Denne oppgaven skisserer et kvalitetsforbedringsprosjekt med implementering av retningslinjer for restriktiv transfusjon ved kirurgisk avdeling, Sykehuset Lillehammer (SIL). Kunnskapsgrunnlag: Med en restriktiv transfusjonspraksis mener vi en generell anbefaling om å transfundere ved Hb< 7 g/dl for hemodynamisk stabile pasienter uten stor, pågående blødning. Det skal fortrinnsvis transfunderes én enhet. Flere store metaanalyser viser at en restriktiv transfusjonspraksis verken ser ut til å øke morbiditet eller moralitet hos pasientene. Derimot kan en restriktiv strategi ha gunstig effekt på morbiditet, mortalitet og transfusjonsrelaterte komplikasjoner, i tillegg til å redusere ressursbruk. Tiltak, kvalitetsindikatorer og mål: Vi har utarbeidet en retningslinje for restriktiv transfusjonpraksis ved SIL. Retningslinjen skal implementeres sammen med tiltak som undervisning, informasjonsdager, informasjonsplakater, oppdatering på morgenmøter og resultattavler i avdelingene. Praksisendringer måles via tre prosessindikatorer: antall transfusjoner i mikrosystemet, antall enheter gitt ved hver transfusjon, og pre-transfusjons-Hb hos pasientene. Den overordnede målsetningen i løpet av det første året er å redusere antallet transfunderte enheter med 10 %, og at to eller flere erytrocyttenheter skal rekvireres ved under 20 % av transfusjoner. Ledelse og organisering: Oppgaven er utarbeidet i samarbeid med ledelsen ved kirurgisk avdeling og avdeling for immunologi- og transfusjonsmedisin ved SIL. Vi foreslår at det opprettes en prosjektgruppe med ansvar for implementering, der overleger ved hver kirurgisk seksjon og ved avdeling for immunologi- og transfusjonsmedisin er representert. Denne gruppen møtes hvert kvartal for evaluering av de nedfelte indikatorene opp mot prosjektets mål. Dette gjøres via data hentet ut fra IT-system for transfusjon og DIPS. Konklusjon: Innføringen av retningslinje for restriktiv transfusjon et kunnskapsbasert, gjennomførbart tiltak som både vil gi bedre pasientbehandling og spare ressurser. Implementeringen hviler primært på prioritering av ressurser hos de ansatte, og bedømmes derfor gjennomførbart fordi det både er ønsket av ledelsen ved avdelingen, og fordi det fins lokale initiativtakere som vil gjennomføre prosjektet.

Medisinsk fakultet, Universitetet Oslo2015